Skalk – bowler – derby

Lagt ut mai 10, 2010
Kategori: Hatter

Bowleren, eller skalken, som nok er den korrekte norske betegnelsen, er en hattemodell som i dag har få og begrensa bruksområder, og  bare brukes ved spesielle anledninger.  Men i en tidsperiode var skalken den rådende hattemodellen blant menn i alle samfunnslag i den vestlige verdens urbane miljøer, og i grunnen også langt ute på landet i mange tilfeller.

Tilblivelseshistoria har vært berørt i en anna post på denne bloggen,
men må gjentas her:

En gang i 1850 blei hattemakeren Lock & Co i St. James Street i London oppsøkt av landeieren William Coke II fra Norfolk, som hadde noen ideer til en ny hatt for skogvokterne sine.

Amerikansk skalk, eller "derby" , Mallory Aristocrat

Problemet var at de høye hattene de da brukte i sin ivrige jakt på krypskyttere lett blei slått av hodet deres, f. eks. av hengende greiner der de storma fram på skogstiene på sine raske hester. (Krypskytteri var en nødvendig overlevelsesstrategi for store deler av landbefolkninga i England den gangen, da som nå det fantes ikke områder for fri jakt for allmuen. Alle lesere m/barn har selvfølgelig fått med seg den uforlignelig skildring av fenomenet i mer moderne tid i Roald Dahls Danny og den store fasanjakten ).
I følge landeieren ville   den ideelle hatten for en skogvokter være en tettsittende, hard hatt med rund pull. På en slik hatt ville greiner og krypskyttersteiner prelle av mens den holdt seg på plass på skogvokterhodet. Les mer …

Godt skodd – i norsk beksøm

Lagt ut april 19, 2010
Kategori: Fint handverk, Sko

For ei tid tilbake kom jeg over et par fantastiske sko hos Fretex i Fjordgata. Ikke i min størrelse, men til halv pris på ombygningssalg, kr. 64,50, kan man spandere på seg et par skjønnheter i museumskvalitet. (Og alle bør jo ha et lite heimemuseum med vakkert og godt handverk, så klart).

Støvlene som funnet på Fretex

Denne skotypen var svært vanlig i bruk i alle fall opp gjennom mellomkrigstida. Da var det ennå sånn at folk flest hadde jobber som holdt dem mye på beina, og mye av persontransporten foregikk til fots. Skotøyet måtte være funksjonelt og, ikke minst, holdbart. Pussig nok er det ikke lett i dag å finne den presise betegnelsen på denne skotypen. (Som så mye av vår nære historie og kultur som forsvinner ut bakdøra mens vi tufser litt tafatt i riktig gamle dagers kulturminner, eller dyrker nærhistorias store helter og forunderligheter, har den, for fotfolket(!) svært viktige handverkstradisjonen skomakeri forsiktig tusla seg ut av historia.) I Boe, Liv Hilde og Ingrid Lowzow: Det gamle skomakeri fra 1989 betegnes en liknende modell som halvturist. Det kan vel ikke stemme helt, neppe var vel store deler av den mannlige befolkninga i Norge på den tida definert som hverken hel- eller halvturister. Kanskje er en brukbar betegnelse rett og slett snørestøvler. Les mer …

Buksestrekker

Lagt ut mars 14, 2010
Kategori: Klær

Alle opplever det: Buksa, som ennå har mye godt liv i seg, er blitt for trang i livet. Årsakene kan være mange: Den søte juletid; slutta å sykle på jobben, eller rett og slett (ja, som oftest) at buksa har krympa noe helt urimelig.

Alle disse buksene har nominell livvidde 36 tommer!

Eller noen ganger har buksa rett og slett hatt en trang fødsel, og man var overmodig nok til å kjøpe den uprøvd. (En liten digresjon: I jeansmiljøet har man begrepet «forgiving inches». Det henspeiler på en del produsenters, spesielt noen store amerikanske – vi trenger ikke nevne navn, sin praksis med å oppgi en størrelse i tommer, og så legge på litt ekstra livvidde for at folk skal føle seg litt slankere enn de egentlig er. Produsenter i Østen og Australia skal ha en tendens til å operere med mer ærlige tommestokker.)

Svært ofte vil ei ny/nyvaska bukse med anstrengende livvidde gå seg til etter en dag eller to med lett lidelse, og så kunne brukes noen dager i avslappa tilstand, før den må i vask (igjen).
Les mer …

James Lee Burke og Iberia Parish Library

Lagt ut februar 9, 2010
Kategori: Litteratur

Noen bøker kan leses flere ganger med stort utbytte. Når forfatteren har mye på hjertet kan flere lesninger være nødvendig for å få med seg viktige poeng.  Og når  språket og stilen  er så vakkert og intenst som hos James Lee Burke , kan sjølve tekstnytelsen gjenoppleves flere ganger.
Her om dagen tok jeg for meg på nytt Last Car to Elysian Fields (utgitt på norsk som Siste sporvogn til Elysian Fields),  etter mi meining en av Burkes vakreste bøker, ett  av  bidragene som gir han en betydelig plass i amerikansk samtidslitteratur, uansett sjanger.

Det er ikke noe poeng for meg her å gå inn på sjølve handlinga i boka, et kort resymé finnes her.  Men  Burke  er en herre med sans for bibliotek, og i flere av bøkene om Dave Robicheaux, politimannen som opererer i Søre Luisiana, enten det er med base i New Orleans eller New Iberia,  skriver han vakkert om Iberia Parish Library og personalet der.  Den sterkeste hyllesten  av bibliotekarene som yrkesgruppe og samfunnsressurs  finnes i denne boka: Les mer …

Victor-kruset

Lagt ut januar 15, 2010
Kategori: Resten

Man kan vel si at de Forente Stater ikke har gitt veldig store bidrag til den internasjonale mat- og restaurantkulturen. Hamburgerkjedene er vel snarere det motsatte. Sett bort fra cajun- og creole kjøkkenene i Luisiana, og den avanserte barbecue-tradisjonen fra Tennesee, er dineren kanskje det beste eksempelet på et originalt amerikansk fenomen innafor matkulturen.

Og i mange sammenhenger framstår dineren som et kulturelt ikon, mye brukt i amerikanske kulturytringer, gjerne som et symbol på de egalitære og samtidig rastløse trekkene ved samfunnet. En amerikansk roadmovie uten minst én signifikant scene fra en diner er utenkelig.

Cheyenne Diner på 9.th Ave. New York i 2007. Nedlagt og flytta i 2008

Cheyenne Diner på 9.th Ave. New York i 2007. Nedlagt og flytta i 2008

Mange vil gjerne skille mellom en ekte diner og en mer ordinær lunsjrestaurant. Slik sett er en ekte diner en naturlig utvikling av «lunch wagon» -fenomenet, som oppsto på slutten av 1800-tallet i storbyene på øst-kysten. Som disse er en moderne diner i prinsippet flyttbar, den er en konsekvent størrelse i det mobile amerikanske drømmesamfunnet.
På samme måte som en typisk amerikansk trailer kan man bestille en fullt ferdig innreda diner fra fabrikken, henge den bak på en diger bil, frakte den til ei utvalgt tomt, kople på strøm, gass og vann, og være i gang med bissnissen. En ekte diner skal også se ut som et mobilt hjem, gjerne med et retrofuturistisk aluminiumsskall. Innredninga skal bestå av en lang disk og en rekke med båser, som framstår ved at høgrygga benker settes opp mot hverandre. Innredningsdetaljene er prega av aluminiumsprofiler, fliser og Naugahyde eller andre kunstskinnvarianter.
Mange diner-historikere, som folka bak American Diner Museum representerer denne mer strenge definisjonen av dineren.

Les mer …

« tilbakefortsett å søke »