The Cosimo Matassa Story

Lagt ut september 26, 2008
Kategori: Musikk | Kommenter

Proper records, Properbox 129

The Cosimo Matassa Story

The Cosimo Matassa Story

I 1945 åpna Cosimo Matassa sammen med en partner en elektroforretning på North Rampart Street, i utkanten av Det franske kvarteret i New Orleans. I Tillegg til at de solgte vaffeljern, buksepresser og andre elektriske apparater, dreiv de en bigeskjeft med brukte 78-plater, som de plukka fra ei samling gamle jukebokser som faren til Matassa hadde stående. Snart begynte kundene å spørre etter nye plater også, og elektrohandlerne fant fort ut at de skulle legge om virksomheten til en regulær plateforretning. «The J&M Music Shop» gikk bra, men Matassa så snart at det knapt blei gitt ut plater med noen av alle de glimrende musikerne i New Orleans, det meste han solgte var spilt inn på vestkysten av artister derfra. For å bøte på dette fant han ut at han skulle bygge og drive sitt eget studio. I 1946 var studioet klart, i et rom på ca 12 m2 i bakgården til platebutikken.
Til å begynne med gikk det trått, New Orleans hadde ingen egne plateselskap, og de store selskapene slang bare innom en sjelden gang for å spille inn en og anen Dixieland-artist. Men etter hvert begynte noen av de utabygds «uavhengige» selskapene å oppdage den voldsomme utviklinga av rhythm and blues-musikken i New Orleans, og begynte å interessere seg for artistene i byen.

De første som meldte seg i North Rampart var DeLux Records fra Linden, New Jersey, som blant andre brakte Dave Bartholomew til sine første opptak i J&M studio. De to første øktene til DeLux viste seg å gi fin uttelling i form av mindre hits med artister som Annie Laurie, Roy Brown, Smiley Lewis og tidligere nevnte Bartholomew.

Denne herren, som alt hadde gjort suksess som trompeter og bandleder, skulle etter hvert vise seg å bli en av bautaene i den svarte populærmusikk fra N. O. i etterkrigstida. Som bandleder, arrangør og produsent for svært mye av det som foregikk i Matassas studio, og som talentspeider for DeLux, og etter hvert Imperial Records, hadde han ei enorm innflytelse på utviklinga av rhythm and blues og rock and roll i N.O. De fleste kjenner nok arbeidet til Bartholomew primært gjennom Fats Domino sin musikk, fra begynnelsen av 50-tallet og utover. Som bandleder, arrangør og innspillingsleder, og ikke minst gjennom alle låtene han skreiv for Domino, hadde han avgjørende innflytelse på mannens utvikling som artist. Sangkatalogen til Bartholomew inneholder over 4000 numre, men sjøl er han vel mest opptatt av at han «invented the big beat», som vel skal forstås som rytmen i r&b.

Matassa, med italienske aner, var i utgangspunktet ikke veldig opptatt av sjølve musikken. Men med en smule teknisk utdanning fra forsvaret under den nylig avrunda krigen, hadde han et visst grunnlag for å beherske det enkle, men ofte krevende, tekniske utstyret i studioet. Her tok han aldri på seg noen annen rolle enn tekniker, men gjennom sin spesielle opptaksteknikk, med faste regler for mikrofonplasseringer osv.,var han med på å forme det karakteristiske N. O.- lydbildet, med tung bass, trommer og gitar, og lett piano og vokal, for å si det enkelt.

I samarbeidet med Bartholomew, med sin store musikalitet og autoritative lederstil, var det duka for suksess. Det bør nevnes at dette samarbeidet var temmelig unikt i 40- og 50tallets New Orleans. N. O. var den gangen (og er på mange måter fortsatt) en av de mest segregerte byene i USA. Det fortelles f. eks. ei historie om en av de mest profilerte svarte musikerne, som blei banka grundig opp da han i pausen under en spillejobb på et av etablissementen på Bourbon Street gikk til baren for å få seg noe å drikke. De svarte musikantene skulle holde seg på scenen og bruke bakdøra på veg inn og ut. I platebransjen var det de kvite som bestemte og  de svarte som musiserte.

Suksessen medførte fort behovet for større plass, og gjennom årene var J&M (J var fort ute av bildet) studio lokalisert på 4 forskjellige adresser i byen. Men i løpet av 60-åra gikk det sakte nedover med J&M og Matassas forretninger. Det var flere årsaker til det. «Den nye bølgen» ,med Beatles og Motown i front ,trakk interessen vekk fra N.O.-musikken, og mange av de «uavhengige» plateselskapene som hadde vært studioets kunder forsvant. På slutten av 50-tallet starta Matassa et eget plateselskap, Dover, og paradoksalt nok var det den etterlengta hiten, Aaron Nevilles «Tell it like it is» i 1967, som tok knekken på virksomheten. Matassa hadde ikke finanser til å følge opp produksjon og distribusjon av plata, og bankene ville ikke gi lån. Etter drygt 20 år som hovedleverandør av populærmusikk fra New Orleans var det kroken på døra, og Matassa gikk over i en ny rolle som grønsaksgrossist (!)

Heldigvis har plateselskapet Proper satt seg fore å dokumentere virksomheten i J&M studio. På fire CDer med til sammen 120 sanger fra et utall artister oppsummeres utviklinga av rhythm and blues, rock and roll og soul-musikken sett over kontrollbordet i J&M. De mest kjente av artistene som spilte inn hitene sine her var Fats Domino og Little Richard. Men også navn som Guitar Slim, Lowell Fulson, T-Bone Walker, Shirley & Lee, Smiley Lewis, Huey Piano Smith , Professor Longhair, Art Neville og Earl King vil være kjent for mange.

Propers utgivelse kan rett og slett karakteriseres som meget proper. Jobben med å samle sanger fra så mange forskjellige plateselskaper må ha vært krevende. Lyde er meget bra, antakelig kan vi si at den er respektfult restaurert. Et 40-siders hefte forteller historia om Matassa og hans virksomhet, og de artistene som gir til beste på denne samlinga. Det hele er lekkert pakka inn i et tidsriktig grafisk uttrykk.

«The Cosimo Matassa Story» er sterkt å anbefale som en av de viktige tilgjengelige innføringene i New Orleans-musikken etter krigen.

Kommentarer

Skriv kommentar

Du må være logga inn for å kommentere denne posten.